Det er vinter og gnistrende flott vintervær i Beiarn. The Hotmakers er etterspurt i distriktet, og har spillejobb på samfinnshuset i Misvær denne lørdagskvelden. Harald, Terje & Kjell Oddvar jobber i Bodø, så de tar ferga over fra Vågan til Skjerstad med hotmakers-bussen, som Terje har tatt til Bodø på mandag. De kjører derfra via Nupen til samfunnshuset i Misvær. Arild & jeg er i Beiarn, og det er også en god del av instrumentene også siden vi spilte på Trones forrige helg. Veien over Beiarfjellet er på den tiden ikke ferdig. Man kan kjøre opp til andre sløyfa Beiarsiden, men derfra er veien bare grovbrutt og arbeidene med tunnellen har såvidt startet fra begge sidene. På Misværsiden er veien kjørbar for anleggs-trafikk helt opp til tunnellen. Gode råd er dyre, hvordan skal vi komme oss med instrumentene til Misvær samfunnshus?? Her må vi bare bruke de muligheter vi har. Vi laster alle instrumentene våre over på traktortilhengeren, legger en pressening og tjorer det godt fast. Vi har fått lånt gråtass-traktoren av Sverre, så utpå ettermiddagen kobler vi gråtassen til tilhengeren og legger avgårde i retning Beiar-fjellet. Siden det er full vinter har Arild & jeg kledd oss rimelig godt til pop-musikere å være, og har med oss ski for å kunne gå på ski over selve fjellet til tunnell-innslaget på Misvær-siden. Turen oppover bygda går greit i 25-30 km/t og vi kjører helt opp til øverste sløyfa på godt vinterføre og 5-6 kuldegrader. Her er det imidlertid stopp på veien! Men hva gjør vel det når broren til Arild ( Snorre) jobber på veien og har bulldoseren sin stående oppe ved veien her. Han stiller velvillig opp for å få fram pop-musikken til Misvær. Dermed kobler vi fra traktoren og kobler isteden en Hanomag bulldoser til tilhengeren, og så fortsetter ferden oppover mot toppen av fjellet på snølagt terreng med bulldoser med en traktorhenger på slep med våre dyrebare imstrumenter. På ski etter tilhengeren følger sologitaristen (jeg) og rytmegitaristen (Arild) på slep. Når vi nærmer oss toppen av fjellet begynner det å blåse opp, og sikten blir dårlig. Etter en stund skimter vi en mørk fortetning i snødrevet,.. Er det tunnellinnslaget på Beiar-siden tro? Yess, takk og pris. Vi vet hvor vi er! Oppildnet av synet blir vi enig om at bulldoseren skal kjøre videre via den berømte Klyveveien og fram til tunnellinnslaget på Misvær-siden, mens Arild og jeg skal ta snarveien og gå på ski med gitarene på ryggen rett over tunnellen og til Misværsiden.	Der venter den andre broren til Arild, (Ivar) på oss i en Magirus Deutz lastebil. Han jobber også på bygging av veien og ofrer seg for å få fram musikk til Misvær. Kjekt med å ha brødre som arbeider med maskiner på Misværveien! Problemet er bare at det blåser ganske friskt nå, vinden er rett mot oss og sikten er lik null. Vi går og vi går i motvinden, og etter en stund stopper vi opp. Vi skulle ha vært over nå?? ..men vi ser bare hvitt rundt oss, og vi begynner etterhvert å fryse og bli litt betenkt i den sure vinden og snødrevet. Vi går litt fram og tilbake i håp om å få øye på noen, en fortetning fra tunnellen eller kanskje lysene fra lastebilen. Håper Ivar har lysene på så vi kan se han, ellers må vi pinadø grave oss ned til det stilner. Plutselig roper Arild: "E det ikke nokka der borte?" og peker. Jo det er en fortetning der borte. Kan det være tunnellen? Vi går litt nærmere i snødrevet. Jo der borte ser vi også et lys! Vi går nærmere og rutsjer plutselig forfjamset utfor en 3 meter høy snøskrent og kommer lett forskremt til hektene igjen nede på flata! Hurra, det er brøytekanten! Vi har ramlet utfor, og nå sitter vi nede på Misværveien med gitaren på ryggen og jubler. Vi er framme!! Der borte står lastebilen med motoren igang. Nå skal det bli godt å få varmen i seg igjen. Vi får av oss skiene i en fart og stavrer oss opp og inn i førerhuset hvor varmeapparatet står på full guffe til ære for oss. Takk Ivar! Vi er i himmelen! Instrumentene blir lastet over fra bulldoseren og opp på lasteplanet til lastebilen, og turen går så nedover Misværfjellet og ned til samfunnshuset i en lastebilhytte som vel aldri før eller siden hadde vært så varm og fuktig av 2 kalde og våte pop-musikere på tur som trenger varme. Ivar tørker duggen av ruta og kjører stødig i retning Misvær. Vi får varmen i oss igjen og klærne tørket opp til vi er nede på samfunnshuset hvor resten av bandet venter utålmodig på oss. "Kor fan bei det a dokker??" Instrumentene bæres inn på rekordfart, vi får skiftet over til andre klær, og klokka 21 står vi på scenen og gjennomfører atter en spillejobb med fulle hus og stor stemning. PS! Hjemturen til Beiarn etter at festen er over kl 02, er litt av et eventyr det også, men det er gjenstand for en ny historie.